Søk

Mia-Marlena Nordstokke

måned

april 2017

Årsmøte i Nakkeforbundet👍

Da gikk turen til Oslo og årsmøte i Nakkeforbundet. En lang dag, men også veldig fint å møte mennesker i samme situasjon som meg selv. 


Et sted hvor man kan legge seg på benken i gangen uten at det er rart, et sted hvor alle har vondt og alle sitter med samme følelse som deg. Det er godt å bli forstått uten å si et ord…


Håpet er at det en dag blir et tilbud for nakkeskadde i Norge. Et helsevesen som anerkjenner, tilrettelegger og behandler oss med nakkeskade. Nå finnes bare det jeg kaller «nødløsninger» og selv man holder ut så er det langt ifra ok. 

Nå venter hotellseng og en smart TV jeg ikke forstår så mye av 😬 

Kjenner du noen som er nakkeskadet? Be dem melde seg inn i Nakkeforbundet å bli med i kampen om et bedre liv 👍 

Mammas hjelpe prosjekt 😁 

Min mamma er min beste støttespiller 💜 


Nå har hun opprydning hjemme og selger derfor unna stort og smått! 

Hun har bestemt seg for å donere all inntekten hun får til min operasjon! Til nå er det blitt over 3000,- 


Innsamlingen er nå opp i 37.000kr!!

FANTASTISK 😁😁😁 

12 år siden ulykken…

I dag er det 12år siden ulykken. Det føles som i går.

Utenom i retten har jeg egentlig ikke fortalt så mange om denne dagen. Liker jo generelt ikke å snakke om skaden/ulykken, men i dag skal jeg fortelle den en gang for alle…

img_2054-1Jeg bodde på Hovden i Setesdalen og hadde bestemt meg for å flytte tilbake til Kristiansand. Leiligheten var tømt og nedvasken var unnagjort. Spurte ei venninne om hun kunne svippe meg ned til bussen da jeg hadde en søppelsekk og diverse etter nedvasken å bære på.

Da vi kom ned til veien med rutebilen stoppet vi opp da det var en bil ovenfor oss (sånn 4 veis kryss) og det ble gitt tegn mellom førerne i bilen om hvem som skulle kjøre først. Det ble bare noe rot (dere vet jo hvordan det er i slike kryss) også tok min venninne valget om å kjøre først. Vanligvis går jo dette bra, men denne gangen glemte hun å se seg til høyre.

Jeg så meg til høyre, men ble lammet av synet og klarte ikke presse frem et ord. Et sekund senere var det for sent. 

Et sekund føltes som en evighet. Sekundet hvor du ser en stor RØD brannbil kjøre rett inn i bilen nøyaktig hvor DU sitter. Det er et syn og en følelse man aldri glemmer- dessverre!

Brannbilen knuste store deler av bilen hvor jeg satt, jeg våknet opp med knust glassbråt over hele meg, forstod ingenting og min venninne var ikke lenger i bilen. Følelsen av å være helt alene i verden kom brått og den sitter i meg enda. Øyeblikket hvor ingen så meg og ingen hjalp meg.

Hvordan jeg kom meg ut av bilen er enda et mysterium for meg.
Jeg husker små glimt, men ikke nok til å forstå hele forløpet. En eldre dame hjalp meg over veien og plutselig satt jeg på bussen. Husker ikke at jeg gikk inn på bussen eller betalte. Jeg bare plutselig satt der.

Jeg ble på et tidspunkt (uklart når) klar over de voldsomme smerter i nakken, glassbråt inni genseren min og bad noen om å hjelpe meg å trykke på mobilen for å ringe etter hjelp. Jeg ringte min bror, men husker ikke samtalen.

Resten av turen er blank, husker ingenting annet.

Min bror hentet meg da jeg kom til kristiansand (turen tar 3,5timer). Så tok han og ei venninne (Marion) meg med til legevakten. Heller det husker jeg ingenting av. Marion, som også var et av mine vitner i retten, sa at legen kjente litt overfladisk på meg og gav meg paralgin forte. De skulle jeg ta 8stk av om dagen og ellers ta livet med ro. Ingen MR bilder ble tatt og ingen nakkekrage.

De første ukene sov jeg i sengen til Marion, bare sov. Marion sier hun husker det godt fordi jeg sov i hennes seng da jeg klarte ikke bøye meg ned til gjestesengen. Jeg husker hun hadde gjester den ene kvelden, jeg spiste noe mat og gikk å la meg igjen. Ellers alt uklart.

Etter å ha sovet lenge hos Marion flyttet jeg til min mor. Jeg skulle egentlig få meg leilighet selv, men jeg klarte ikke å ta vare på meg selv og min sønn. Vi bodde hos min mor hele sommeren og hun tok seg av min sønn.

Kontakten med min venninne som kjørte bilen tok brått slutt, det var aldri noe jeg selv ønsket og jeg har prøvd å ta kontakt i senere tid uten å lykkes. Det er mange spørsmål om forløpet etter ulykken inntraff som enda er ubesvart.

For to år siden oppsøkte jeg brannmannen som kjørte bilen og han inviterte meg hjem til han og kona. Der fikk jeg høre hans versjon av den dagen ulykken skjedde. Frem til den dagen skylte jeg alltid på brannbilen, sikkert fordi det var brannbilen som faktisk traff meg. Det var en ulykke og kunne skjedd hvem som helst.

Brannmannen fortalte meg hvordan ulykken var for han. Han sa brannbilen hadde sklidd sideveis av støtet og rett i en lyktestolpe. Brannbilen var fulllastet, veide 17,5 tonn og hadde synlig skader. Det var ikke en ok opplevelse for han heller. Han sa at han viste at det at en person hadde blitt skadet, men at han aldri så meg. Personbilen jeg satt i ble kondemnert etter ulykken.

Ulykken skjedde 15 min før bussen hadde avgang fra Hovden og siden jeg satt på den bussen må denne damen (som jeg dessverre enda ikke vet navnet på) ha fått «flyttet» meg kjapt. Politi og sykebil ble aldri tilkalt. Personskaden ble først oppgitt et par dager etterpå. Det var som om jeg aldri var der…

De første årene så hatet jeg denne dagen, denne datoen! Møtet med brannmannen endret mitt perspektiv, jeg ble ikke «påkjørt», men var i en ulykke. Takknemligheten for å ha overlevd kom snikende innpå meg og nå har jeg og min sønn alltid kake den 25 april 💜

Selv om de siste 12årene har vært et sant smertehelvete så har jeg ihvetfall vært her. Jeg har vært her for min sønn som alltid har vært min første prioritering. Han er grunnen til at jeg står opp om morgenen! 💜

Jeg var 21år og min sønn var 11mnd gammel da ulykken inntraff. Ulykken tok fra meg mange minner og gode stunder fra min sønns barndom. Det er noe jeg aldri vil få tilbake.

Flaskepantedagen som tok helt av 🙌🙏😁

Etter at jeg la ut arrangementet «vil du donere dine panteflasker»  på Facebook fikk jeg en sms av ei hyggelig dame som hadde MASSE søppelsekker med pant- tusen hjertelig takk Maja 🙏

Så kom Mathias (helten!!) å hentet meg i varebilen hans for så å hente panten. Det var langt mer enn vi trodde og bilen ble helt full!! 😁

Slitne var vi begge to etter på, men må også påstå at det var en artig opplevelse😂 Tror ikke de ansatte i kassa på Meny glemmer oss med det første 😜

En stor takk til Mathias som heiv seg med for å hjelpe 🙏 Dette er jo ikke den første galne ideen vi har gjort sammen og regner ikke med det blir den siste 🙌😜👌

Ha en nydelig lørdag 👌 

En ny morgen med smerter…

Hver morgen i snart 12år har jeg stått opp med tunge smerter, jeg kaller dem «tunge» da det er slik det føles- bare veldig tungt. 

Takknemlig for at jeg har en grunn til å stå opp- det er min sønn 💜 

Jeg må bruke to timer på å gjøre meg klar om morgenen, noe vanlige folk også gjør, bare de løper rundt å lager niste til alle ungene osv, mens jeg sitter i sofaen å biter tennene sammen for å vende meg til dagens smerte. 

Lager meg en kopp te og sitter i sofaen i alt fra 30-60min før jeg tvinger meg til å gå å kle meg. For noen høres det ut som en deilig morgen, og det hadde det også vært om ikke det hadde vært for smertene. 

Det er viktig for meg å klare dagen så lenge som mulig uten å ta medisiner, men det er ikke lett. 

I dag er det første trening etter intravenøs behandling, motivasjonen er ikke på topp… 

Ha en nydelig dag 💜

Donasjoner for over 17.000kr!!

Skjermbilde 2017-04-20 kl. 12.00.58.png

I dag har jeg regnet litt på hvor mye som er kommet inn siden jeg startet innsamlingen min i Januar og det er totalt 17.650kr. Selv har jeg iløpet av de siste mnd spart 10.629kr så totalsummen på kontoen er 28.279kr til operasjon! 😀

Over ser dere bilde av innsamlingssiden min, der går det ann å donere penger og skrive en kommentar. Ulempen med siden er at det blir trekket et par prosent i fortjeneste så dersom dere har mulighet til å sette direkte inn på konto eller via vipps så er det mest økonomisk for innsamlingen min. Jeg oppdaterer jevnlig på denne siden hva som er kommet inn i donasjoner via vipps/konto. Som dere ser så er jeg nå oppi 2% og målet er 400.000kr!

De to siste mnd har jeg ikke vært så aktiv og innsamlingen stoppet opp, grunnen til det er at jeg fikk virkning av blokade sprøytene og begynte å trene. Trening er viktig for å få et godt resultat av operasjonen og derfor ble det første prioritering. Så med jobb og trening var det ikke overskudd til noe annet. Pluss at det er en stor omveltning i hode å skulle plutselig dele så mye informasjon om seg selv- det er ikke alltid like ok.  Men, nå har jeg tatt meg sammen og er klar for en vår med innsamling aktivitet 😀

Jeg la ut et arrangement i går hvor jeg bad folk om å donere sine panteflasker (har hørt at det er flere som ikke liker å pante..) og har fått flere sms 😀 Fredag skal jeg og min bror hente ca 20 søppelsekker med pantflasker- det blir morro 😀

Ha en nydelig dag 😀

 

 

Intravenøs smertestillende-magiske øyeblikk😁

I dag var første dagen med intravenøs (lidokain) smertestillende. 

Jeg trodde det var noe lignende blokadene (sprøyter) jeg har fått tidligere, men der tok jeg feil.. 

Tok hele 2,5 timer å få dette inn i kroppen min! Tusen takk til min gode venninne Marion som igjen kjørte meg og ikke minst gadd å vente til behandlingen var ferdig! 

Trodde jeg skulle sovne, men ble istetfor helt gira og SMERTEFRI (ihvetfall i noen timer)!! ER DET SLIK DET FØLES Å VÆRE FRISK??? Jeg elsket det 😍😍😍😍 Det var årets høydepunkt 👌 


Så kom sjokolade kicket og siden jeg var helt neddopet spurte jeg likegodt om jeg ikke kunne få lov til å spise sjokolade boller i sykesenga under behandling- MÅ MAN SÅ MÅ MAN😂😂 Etter sms terror til Marion på venterommet fikk jeg hele 3 sjokoladeboller 😁😁 Det var toppen på lykke!! 



Formen på sitt beste 😂😂 

Timene gikk for, men sikkert ikke så fort for Marion som satt på venterommet… 😬😬 


Nå gjenstår det bare å se hvor bra effekt dette har-målet er nå en litt bedre hverdag 🙌👍👌

Peace out ✌️

Hjelp jeg har blitt blogger!! 

Nå har jeg (HYL) klikket på knappen og er nå er BLOGGER!! 😱😱😱 Laget nettsiden for 9mnd siden, men har sitte så langt inne å blogge at jeg måtte svelge noen kameler😂😂

Blogging bør gjøres hver dag, men det ser jeg at ikke er mulig å få til 😬 Da ikke har alle Facebook så fant jeg ut at dette er den beste muligheten å nå ut til alle. Her ligger informasjon om hvordan dere kan donere til min operasjon og min historie. Mer kommer plutselig 👍

I morgen skal jeg få min første intravenøs behandling på sykehuset- spent!

Ha en nydelig dag 🙌

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑