Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Nå er det 6 dager siden jeg kom hjem fra Barcelona og det har vært fantastisk å kunne  sitte i sin egen sofa, være med venner og ikke minst se min sønn 💜 

Jeg har vært heldig å hatt masse besøk (tusen hjertelig takk for gode selskap og gode ord) og trodde liksom at nå var ting ok, eller at jeg var på på bedringens vei. Der tok jeg feil!  

I helgen knakk jeg sammen. Ting er ikke ok.

– Jeg er utslitt av smerter!! 

-traumatisert av operasjonen (altså smerten fra de første dagene etter operasjonen). 

– lei meg for at jeg ikke klarer ting selv (kan liksom ikke klare å kle meg uten å bli utslitt)

-dødsangst for første gang i mitt liv, 

-vanskelig å spise mat (blir fysisk dårlig, finner liksom ikke korrekt måte å spise på med stiv nakke. Smertene kommer så fort at jeg rekker såvidt å spise ferdig).

– redd for at noe skal gå galt for har jo ikke penger til en ny operasjon. Dette var en av de lite gjennomtenkte tingene. 

– veldig følsom og lei meg. Vil nesten si jeg er kommet inn i en depresjon. Overskende. Jeg har overhode ikke vist hva jeg gav meg ut på. Tårene bare renner.. 

Verst av alt er den utryggheten om at går noe galt så vil jeg ikke få den hjelpen jeg trenger i Norge, men må helt til Spania. Så jeg er mye redd og den usikkerheten sliter meg ut. Blitt veldig tydelig at det var viktige ting med denne operasjonen jeg ikke hadde forberedt meg på.
Selv om jeg de siste dagene omtrent ikke har løftet en finger (og når jeg har det så har det gitt økning av den intense smerten) så var det likevel for mye å takle. Alle tankene, timene alene og ansvaret for hverdagen, det var jeg bare ikke klar for. Så frem til jeg har det bedre så skal jeg være hos mamma på dagtid. 
Denne operasjonen var så langt mer grusom enn jeg trodde. Viste den var alvorlig siden legene i norge nektet å gjøre den, men aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at den ville gjøre så mye med min psyke og hverdag. At jeg skulle være såååååå syk fysisk såååå lenge og at jeg skulle falle inn i en depresjon… nei det hadde jeg aldri trodd. Takk for mamma, hun redder meg bare om og om igjen💜 

Og en takk til Jorid som bor i Oslo, men som hjalp meg gjennom helgens panikk anfall på Tlf. Gode venner vokser ikke på trær. 

Reklamer