Ensomheten ved rettsak… 

Ensomheten kom for første gang etter ulykken (skrevet om det i «12 år siden ulykken»). Jeg hadde aldri trodd at det skulle være noe som kom til å prege mitt liv. 
Da jeg ble skadet i 2005 var det ingen Facebook. Ingen som viste noe om nakkeskader og ingen hjelp å få. Ingen forstod meg heller…
Det tok nesten et år før jeg satt på et advokat kontor for å få informasjon om erstatning for skaden min. Jeg dro dit alene. 
Saken gikk videre, alle møter, brev og avgjørelser tok jeg alene. 
Saken ble større og mer komplisert. Den var nå så komplisert at det ble vanskelig for meg å snakke om det. Det var ikke noe man kunne ta opp med ei venninne over en kopp te fordi for å få andres hjelp måtte de forstå og det tok langt flere timer enn en kopp te. 
Jeg ble innesluttet. Fikk mye motgang fra IF, stygge brev hvor de mente at grunnen til at jeg hadde vondt i nakken kunne være fordi jeg var deprimert (en diagnose jeg aldri har fått) eller fordi jeg var alenemor. Det siste var det mest krenkende og det knakk meg totalt. Min grunn for å leve ble plutselig brukt som en grunn på mine smerter. Jeg gikk helt i kjelleren. 
Husker jeg leste en gang om en som hadde vært i en lignende situasjon, han ble så knekt av IF sine brev at hans far måtte lese dem. Min mor som alltid har støttet meg prøvde å hjelpe, men hun forstod ingenting av slike dokumenter og da hadde jeg ingen andre å gå til. 
Noen år senere begynte erstattningsprosesden å bli veldig alvorlig og jeg fikk beskjed om å holde meg borte fra sosiale medier. Jeg skulle ikke være med på bilder i sosiale sammenkomster, turer i skog og mark eller bilder som viste at jeg hadde gode/lykkelige dager. Jeg skulle så å si forsvinne fra den sosiale verden. Jeg slettet det meste på min Facebook, også alt av info og bilder av min sønn. Følte noe ondt hadde tatt over livet mitt. Plutselig hadde jeg mistet «retten» til å leve livet slik jeg ønsket fordi det kunne bli brukt mot meg. 

Alle små ting som man vanligvis ikke tenker på kunne plutselig bli et stort problem. Så jeg levde i skjul fra sosiale medier. Så sluttet jeg å dokumenterte de fine opplevelse for min egen del også. Noe endret seg i prosessen og det var meg. 

Jeg ble en person som ikke snakket om skaden. Omfanget var så stort og fordi at det var ikke en situasjon som kom til å endre seg. Forstod ikke poenget med å skulle klage over smerte dag etter dag. Så jeg holdt det for meg selv mesteparten av tiden. Jeg leste meg opp selv på skaden, lette på nett etter leger som kunne ha løsninger og betalte alt jeg hadde for å prøve å bli bedre. 
Men det ble bare mer papirarbeid og mer å sette seg inn i. Alene. 
Jeg trodde at når rettssaken var over så ville ensomheten ta slutt, men den er der enda. Problemet med å dele ting med andre, spesielt i sosiale medier har og er enda vanskelig for meg. 
Det er også enda vanskelig å snakke om nakkeskaden. Den vil jo ikke forsvinne og selv om jeg desperat trenger støtte til operasjon så er det vanskelig å si det høyt. Vanskelig å ta imot hjelp når man i så mange år har gjort alt alene. Utrolig vanskelig at noen skal syntes synd på meg fordi det er tøft nok å prøve å ikke synte synd på seg selv. 
Det er gått 12år. Alle årene jeg har vært alene. Det har ødelagt for så mye og ikke minst saken min. Det å ta så mange tunge avgjørelser alene burde ikke vært mulig. Det spiser deg opp fra innsiden og virker som det aldri tar helt slutt. 

En av grunnene til at jeg er aktiv i Nakkeforbundet er for å prøve å hjelpe med å endre rettssystemet slik at ingen andre trenger å gå gjennom noe slik alene. 

Reklamer