10846019_866548543396275_1563970460480731868_n

Mitt navn er Mia-Marlena Nordstokke, jeg er 32 år og har en sønn «Mini» på 12år. Sammen bor vi i Kristiansand. Jeg startet min arbeidskarriere tidlig, kun 14 år gammel og jobbet helt frem til jeg var 19år når jeg fikk min sønn. Da jeg var 20år ble jeg påkjørt, noe som snudde livet vårt på hode.

 

 

Ulykken skjedde i April 2005. Da jeg allerede hadde søkt om lærlingplass i Kristiansand kommune startet jeg som kontor lærling seks mnd etter ulykken. Alle mente jeg kom til å bli bedre, men det gjorde jeg ikke. Etter noen mnd ble jeg sykemeldt og omsider gikk jeg ned i stillingsprosent og endte med å ta læretiden over 3år.

Jeg tok så studiekompetanse på kveldstid (over flere år) og i 2008 startet jeg for første gang på Universitetet i Agder- jeg var så stolt! På det tidspunktet var jeg under rehabilitering og de godkjente ikke min skolegang så jeg meldte meg ut av NAV og satset 100% på skolen! Det varte kun to mnd også var jeg nedbrutt og tilbake på NAV. Det var helt grusomt- jeg var så sikker på at bare jeg prøvde hardt nok så ville jeg klare det!

Avklaring hos NAV tok noen år og jeg jobbet flere steder (etter eget ønske og innsats) og fikk ta enkelt fag på UIA mens jeg ventet. Da jeg allerede hadde gått på en stor smell så hadde jeg forstått at ett fag om gangen var nok. Nå har jeg fått et årsstudium i historie og er begynt på religion studie.

Arbeid har fra tidlig alder vært mitt liv, men da min sønn kom ble han min første prioritering. Jeg klarte ikke å jobbe og være mor, jeg måtte velge. Jeg valgte derfor (etter anbefaling fra NAV) om å uføre meg da jeg var 27år. Da bekreftelsen kom i posten så grein jeg i flere dager- det var mitt livs største nederlag.

I 2014 hoppet min sønn fra å skate til å ville starte med parkour og det ble begynnelsen på et nytt kapittel i livet vårt. Jeg startet Agder parkour som nå er en organisasjon med over 200 medlemmer og en parkourhall i Kristiansand. Her er jeg nå daglig leder i en 20% stilling med litt fleksibel arbeidstid/sted. Noe av det beste med denne jobben er at ingen legger merke til om man er dårlig og ikke har orket å stelle seg for der går alle i joggebukse uansett 🙂

Dagene mine består nå av mamma plikter, jobb og litt skole. Dessverre er det begrenset med tid og jeg kan ikke regne med å ha mer enn seks timer iløpet av døgnet som fungerer fint. Skulle jeg få mere enn 6 gode timer en dag så er det lykke! Jeg bruker sterke smertestillende hver kveld og noen dager hele dagen. Dette er ikke livet jeg ønsket meg og heller ikke livet jeg ønsket for min familie.

Heldigvis er jeg en lykkelig person med et «happy virus» og ser lykken i de små ting- det hjelper veldig når man er mye syk!