Min historie

Da har jeg fått samlet 12års historie i en «kort versjon». Takk til gode venner som har hjulpet meg både med å skrive historien og ikke minst en stor takk til venner, familie og fagfolk som har støttet meg gjennom dårlige dager, legetimer og rettssaker ♥

img_8629-1

Våren 2005 ble Mia-Marlena påkjørt av en brannbil og fikk alvorlige nakkeskader. Mia-Marlena bodde da på Hovden i Setesdalen og hadde pakket ferdig leiligheten for å flytte til Kristiansand hvor hun skulle starte som kontorlæring. På vei til busstoppet kolliderte bilen hun var passasjer i med en brannbil. Føreren i bilen som Mia-Marlena satt i overholdt ikke vikeplikten sin. Brannbilen var fullastet med 17,5 tonn og traff personbilen i passasjersiden, der Mia-Marlena satt. Bilen Mia-Marlena satt i ble kondemnert. Mia-Marlena husker øyeblikket da brannbilen traff bilen, men timene etter ulykken er delvis/helt borte.

På legevakten i Kristiansand ble hun sendt hjem med ParalginForte og beskjed om å ta det med ro. De sendte henne verken til MR eller observasjon. Pga. vedvarende sterke smerter i nakken, som ikke gikk over selv om «hun tok det med ro» måtte Mia-Marlena og hennes 1 år gamle sønn flytte hjem til sin mor .

Høsten 2005 begynte Mia-Marlena som læring på Oddemarka skole, flyttet for seg selv samtidig som hun gikk til fysioterapi for å bli bedre i nakken. Etter 6 måneder med fysio var det fremdeles ingen bedring og hennes fysioterapeut kunne heller ikke forstå hvorfor. Det var tungt å arbeide fullt og samtidig ha ansvaret for et barn.

Etter et år med smerter og en fulltid stilling som var gått ned til en 25% stilling gikk Mia-Marlena til en advokat. Det ble satt i gang en sak mot forsikringsselskapet IF som hadde ansvarforsikringen på bilen hun satt i da ulykken skjedde. IF tilbydde 100.000kr mot at Mia-Marlena henla saken. Mia-Marlena hadde som lærling ikke mye penger, men sa nei til tilbudet da hun mente at dette var for lite for en ulykke som hadde snudd hennes liv opp/ned. Av en grunn som hun aldri har forstått ble hennes sak henlagt.

Et par år senere fikk hun kontakt med en dame som hadde vært i samme situasjon og fikk kontakt informasjon til Norges Wiplash forbund. Hun tok kontakt der og fikk ny advokat og saken ble tatt opp igjen. Hun ble sendt til mange leger og undersøkelser som man «måtte ha» for å kunne kjøre sak. Dette viste seg å være brutale undersøkelser som satte henne i en enda dårligere tilstand.

Den nye advokaten regnet ut en ca sum som de skulle kreve fra IF- det var langt mer enn 100.000kr. Saken tok lang tid, brev mellom hennes advokat og IF kunne ta flere måneder mellom hver gang. Mens hun ventet utbetalte IF «mindre» beløp til henne som skulle dekke noe utgifter og tapt arbeidsinntekt.
Etter alt for mange år måtte hun bytte advokat igjen da saken plutselig stoppet opp. Ved den 4 advokaten kom endelig IF på et møte og saksbehandleren som representerte IF tok på seg ansvaret, og lovet henne «gull og grønne skoger». Saksbehandleren syntes Mia-Marlena var beskjeden når hun sa hun bare ville ha nok til å få kjøpt seg en leilighet så hennes sønn fikk et stabilt bosted. Saksbehandleren sa hun måtte også ha penger til hennes sønns konfirmasjon, ferier og andre kostnader som kom senere i livet. Møtet med IF gikk altså meget godt! Tilbudet om erstatning som ble lovet på møtet kom aldri.  Saksbehandleren ble tatt av saken hennes kort tid etter uten begrunnelse.

Advokaten til Mia-Marlena presset frem et nytt tilbud etter å ha lagt frem en beregning om erstatning på nesten 7 millioner. IF kom med et nytt tilbud, men det var langt fra beregningen. Hennes advokat sa at hun hadde en bra sak som kunne føres for retten og Mia-Marlena tok valget om å si nei til tilbudet å kjørte saken for retten. Mia-Marlena har mange ganger lurt på om det var det riktige valget, skadene var så store at hun ønsket å kjempe for hennes rett.

Første rettsak skulle være høsten 2014, men ble utsatt da IF meldte inn i siste liten at de hadde hentet inn Tryggve Lundar i saken – også kalt «Dr.No» ifølge Dagbladet. Dr.No mente at hennes skade ikke var IF sin skyld (som ifølge Dagbladet er konklusjonen til Dr.No i de fleste rapporter) og det var derfor nødvendig at Mia-Marlena hentet inn en sakkyndig til å tale hennes sak. Saken kom opp i Tingretten i begynnelsen av 2015, men tapte. Dommeren hadde her ikke lagt dokumentasjon fra Fysioterapeut som bevis for behandling og dermed var det ikke en sammenheng i hennes oppfølging etter ulykken. Saken ble anket til lagmannsretten.

I mellomtiden valgte Mia-Marlena å dra til London for å ta MR- bilder. I London får man ta MR-bilder i sittende posisjon, noe som gjør at man kan se en nakkeskade bedre. MR-bildene viste store skader. Hun hadde så alvorlige skader at Professor Francis Wiliam Smith arkiverte henne i mappen «stjerne pasienter» som blir brukt til videre forskning/rapporter. Hun var også sommeren 2015 i USA og møtte verdenskjente nakke kirurg Dr.Franck. Mia-Marlena fikk da ta DMX bilder (video MR) som bekreftet hennes skader som ble funnet i London. Hun var på konsultasjon hos kirurgen Dr. Franck som mente at hun var nødt til å operere og at det ikke fantes annet alternativ. Dette mente også professor Smith som hun var hos i London.

Tilbake i Norge kom saken gjennom og ble i Mars 2016 tatt opp i Agder lagmannsrett. Mia-Marlena hadde da med seg to dyktige sakkyndige fra Norge i retten (overlege Magnus Robberstad og overlege Knut Rokstad) og i tillegg kom Professor Smith fra London og hadde et to timers «foredrag» om hennes MR-bilder, forklarte hennes skader detaljert og hvilken «konsekvenser» på kroppen hennes skader kunne gi. Forsikringsselskapet IF hadde med seg sin sakkyndig «Dr.No» som gjorde en meget dårlig jobb som vitne og ble også irettesatt av retten. IF fikk så beskjed av retten om å komme med et tilbud, det var latterlig lavt og det var derfor ikke vanskelig for Mia-Marlena å takke nei.

Dessverre tapte Mia-Marlena. Mindretallet støttet Mia-Marlena fullt ut og mente hennes smerter kom fra ulykken i 2005.  Mia-Marlena sine MR bilder fra London ble godkjent av lagmannsretten, men likevel mente flertallet at hennes nakkeskade kunne være sett i sammenheng sett i en bio-psykol-sosial modell (noe som er blitt brukt i flere rettsaker hvor det er snakk om nakkeskade).

Dommen ble anket til høyesterett, men ble avvist uten forklaring. Saken ble derfor avsluttet sommeren 2016.

Hvorfor var det så viktig å få denne saken i retten? Hvorfor var det så viktig å få en dom? Fordi det finnes tusenvis av mennesker i Norge som sliter med nakkeskader etter trafikkulykker, men de får ikke hjelp i Norge. Dersom Mia-Marlena hadde vunnet så ville det ha hjulpet mange andre nakkeskadet i Norge.

Mia-Marlena fullførte sin lærlingtid og etterpå tok hun studiekompetanse slik at hun kunne studere på Universitetet (hvor hun nå studerer religion). Hun forsøkte seg i flere typer arbeid, men det var vanskelig å ha en jobb hvor hun måtte ha faste arbeidstider. Etter flere år med diverse utprøvning og godt samarbeid med NAV ble hun 95% uføre. Mia-Marlena var da 27 år. I dag er Mia-Marlena daglig leder (20% stilling) ved barne-og ungdomsorganisasjonen Agder parkour som hun selv har grunnlagt.

Mia-Marlena trenger en nakkeoperasjon for å kunne fungere normalt, men det er ikke mulig å operere nakken i Norge. Det koster minimum 400.000kr å reise til USA for å operere.

Ønsker du å donere til min operasjon? 
Bruk kontonummer: 0532.46.99823 eller vipps: 97660908 

Vi håper dere kan hjelpe og ikke minst hjelpe med å dele siden!
På forhånd takk!

Reklamer