Ulykken 25.04.2005

I dag er det 12år siden ulykken. Det føles som i går.

Utenom i retten har jeg egentlig ikke fortalt så mange om denne dagen. Liker jo generelt ikke å snakke om skaden/ulykken, men i dag skal jeg fortelle den en gang for alle…

img_2054-1

img_2054-1Jeg bodde på Hovden i Setesdalen og hadde bestemt meg for å flytte tilbake til Kristiansand. Leiligheten var tømt og nedvasken var unnagjort. Spurte ei venninne om hun kunne svippe meg ned til bussen da jeg hadde en søppelsekk og diverse etter nedvasken å bære på.

Da vi kom ned til veien med rutebilen stoppet vi opp da det var en bil ovenfor oss (sånn 4 veis kryss) og det ble gitt tegn mellom førerne i bilen om hvem som skulle kjøre først. Det ble bare noe rot (dere vet jo hvordan det er i slike kryss) også tok min venninne valget om å kjøre først. Vanligvis går jo dette bra, men denne gangen glemte hun å se seg til høyre.

Jeg så meg til høyre, men ble lammet av synet og klarte ikke presse frem et ord. Et sekund senere var det for sent. 

Et sekund føltes som en evighet. Sekundet hvor du ser en stor RØD brannbil kjøre rett inn i bilen nøyaktig hvor DU sitter. Det er et syn og en følelse man aldri glemmer- dessverre!

Brannbilen knuste store deler av bilen hvor jeg satt, jeg våknet opp med knust glassbråt over hele meg, forstod ingenting og min venninne var ikke lenger i bilen. Følelsen av å være helt alene i verden kom brått og den sitter i meg enda. Øyeblikket hvor ingen så meg og ingen hjalp meg.

Hvordan jeg kom meg ut av bilen er enda et mysterium for meg.
Jeg husker små glimt, men ikke nok til å forstå hele forløpet. En eldre dame hjalp meg over veien og plutselig satt jeg på bussen. Husker ikke at jeg gikk inn på bussen eller betalte. Jeg bare plutselig satt der.

Jeg ble på et tidspunkt (uklart når) klar over de voldsomme smerter i nakken, glassbråt inni genseren min og bad noen om å hjelpe meg å trykke på mobilen for å ringe etter hjelp. Jeg ringte min bror, men husker ikke samtalen.

Resten av turen er blank, husker ingenting annet.

Min bror hentet meg da jeg kom til kristiansand (turen tar 3,5timer). Så tok han og ei venninne (Marion) meg med til legevakten. Heller det husker jeg ingenting av. Marion, som også var et av mine vitner i retten, sa at legen kjente litt overfladisk på meg og gav meg paralgin forte. De skulle jeg ta 8stk av om dagen og ellers ta livet med ro. Ingen MR bilder ble tatt og ingen nakkekrage.

De første ukene sov jeg i sengen til Marion, bare sov. Marion sier hun husker det godt fordi jeg sov i hennes seng da jeg klarte ikke bøye meg ned til gjestesengen. Jeg husker hun hadde gjester den ene kvelden, jeg spiste noe mat og gikk å la meg igjen. Ellers alt uklart.

Etter å ha sovet lenge hos Marion flyttet jeg til min mor. Jeg skulle egentlig få meg leilighet selv, men jeg klarte ikke å ta vare på meg selv og min sønn. Vi bodde hos min mor hele sommeren og hun tok seg av min sønn.

Kontakten med min venninne som kjørte bilen tok brått slutt, det var aldri noe jeg selv ønsket og jeg har prøvd å ta kontakt i senere tid uten å lykkes. Det er mange spørsmål om forløpet etter ulykken inntraff som enda er ubesvart.

For to år siden oppsøkte jeg brannmannen som kjørte bilen og han inviterte meg hjem til han og kona. Der fikk jeg høre hans versjon av den dagen ulykken skjedde. Frem til den dagen skylte jeg alltid på brannbilen, sikkert fordi det var brannbilen som faktisk traff meg. Det var en ulykke og kunne skjedd hvem som helst.

Brannmannen fortalte meg hvordan ulykken var for han. Han sa brannbilen hadde sklidd sideveis av støtet og rett i en lyktestolpe. Brannbilen var fulllastet, veide 17,5 tonn og hadde synlig skader. Det var ikke en ok opplevelse for han heller. Han sa at han viste at det at en person hadde blitt skadet, men at han aldri så meg. Personbilen jeg satt i ble kondemnert etter ulykken.

Ulykken skjedde 15 min før bussen hadde avgang fra Hovden og siden jeg satt på den bussen må denne damen (som jeg dessverre enda ikke vet navnet på) ha fått «flyttet» meg kjapt. Politi og sykebil ble aldri tilkalt. Personskaden ble først oppgitt et par dager etterpå. Det var som om jeg aldri var der…

De første årene så hatet jeg denne dagen, denne datoen! Møtet med brannmannen endret mitt perspektiv, jeg ble ikke «påkjørt», men var i en ulykke. Takknemligheten for å ha overlevd kom snikende innpå meg og nå har jeg og min sønn alltid kake den 25 april 💜

Selv om de siste 12årene har vært et sant smertehelvete så har jeg ihvetfall vært her. Jeg har vært her for min sønn som alltid har vært min første prioritering. Han er grunnen til at jeg står opp om morgenen! 💜

Jeg var 21år og min sønn var 11mnd gammel da ulykken inntraff. Ulykken tok fra meg mange minner og gode stunder fra min sønns barndom. Det er noe jeg aldri vil få tilbake.

Reklamer